Utstillingen åpnes 31. januar av professor i teatervitenskap, Knut Ove Arntzen.

Gøran Ohldieck sier om arbeidene sine at en collage er i utgangspunktet en samling av mer eller mindre ferdiggjorte elementer som enten utgjør et støtteelement i f.eks. et maleri eller en tegning (slik det var hos de første kunstnerne som benyttet collage i Frankrike og i Russland omkring 1910). Senere (1916) oppstod Dada-bevegelsen i Zurich. Sveits var nøytralt i verdenskrigen og ble et yndet oppholdssted for kunstnere fra mange europeiske land. Dada ble et skrik og protest fra mange av disse som så at verdiene de hadde trodd på, og kjempet for, var knust ogødelagt. Dada var kaos og anti-kunst. Collage ble et symbol på nettopp dette. I Berlin tok Dada en annen retning og ble sterkt politisk. I Hannover (og senere i Norge og i England) jobbet Kurt Schwitters med tette, rene abstrakte collager. I New York hos M. Duchamp og Man Ray ble Dada til tredimensjonale bilder og skulpturer (Assemblager).

Verkene på denne utstillingen er fortellende bilder, til tekster fra mange steder og tider, som har vært inspirasjon for tilblivelsen. Likevel er dette ikke illustrasjoner. En vanlig oppfatning i dag er at en illustratør skal være en kopist av teksten. (I et kunstnerleksikon nevnes nesten ingen illustratører, selv om de er mange.)

I denne utstillingen finnes elementer fra tekster, men gjerne forvridd og benyttet på en "gal" måte. Bildene blir en blanding av tegneserie og snorlofts-scenografi til feil forestilling. I en ren collageteknikk av funnede elementer kan det bli som å få tak i hundre foto av samme person for å illustrere en roman. Dessuten; går denne personen i skogen med øks eller harpe? (I disse tider kanskje en Kalashnikov.)

Bilder som er skapt til en tekst må likevel kunne stå på egne ben. Det å styre leseren/betrakteren i en bestemt retning, tjener ikke teksten og slett ikke kunstneren. Låste oppfatninger er begrensninger. I et vakkert landskap kan man likevel stå med ryggen vendt mot en høyblokk som slett ikke er vakker.

Forfatteren Jorge Luis Borges sa, etter han hadde mistet synet, at man ikke ser svart selv om man er blind. Mulighetene er uendelige.